"What's the moment that makes you smile?"

Tenk ikke hele tiden på oppgavene du har, jobben din og alt annet som kan dra deg ned. Tenk på de små øyeblikkene du har, de små øyeblikkene som hele tiden dreper tankenene om det du frykter. Tenk på når du står hos optikeren og prøver briller imens du ler med en du er glad i. Tenk på når du står med sukkererter under leppene med vennen din når dere står i speilet og ser ut som om dere er snytt ut av en apefilm.

Er det lykke? Eller er det et skjulested du er, for å gjemme deg for alt annet. Hva er egentlig lykke? Er det å få en gave? Er det å få en dag fri fra skolen? Jeg tror det er, det er ihvertfall sånn for meg, at lykke ikke er det du får, men det du tilbringer. For en gave varer ikke, ikke en fridag heller, men lykke er det du innser og opplever, noe som varer evig.

Hva er lykke for meg? Lykke er

- Når du innser at faren din faktisk er litt kul

- Når du tilbringer tid med de du er glade i

- Når mormoren din gir deg en klem

- Musikk

Musikk betyr mye for meg. Jeg kan alltid knytte musikken jeg hører på til noe annet, både postivt og negativt. Jeg føler meg nemlig hjemme i musikk som jeg kan knytte til noe, samme hvor trist minnet er. Når tårene mine rant nedover kinnene mine, når jeg hørte på musikken som lå i ørene mine, imens jeg gjorde alt for å få en jeg savnet tilbake. Jeg vet det ikke vil skje, derfor ser jeg istedet på bilder og hører på lydene som minner meg om den personen, om det vi gjorde sammen, bare oss to.

Jeg kan ikke sitte her og skrive om annet enn deg. Denne siden minner for mye om deg til at jeg at kan la være. Det var jo du som fikk meg til å begynne å skrive. Hvert eneste innlegg jeg har her handler om deg. Dette er stedet du er. Jeg finner deg ikke på graven din, ikke på rommet ditt som nå er annerledes enn det det var. Jeg finner deg ikke noen andre steder enn på "The fields of Gold", sangen som alltid har fått meg til å gråte. Sangen du lever videre i. Sangen du danset til siste gang. Jeg vet ikke om det er en tilfeldighet at vi begge følte noe spesielt i denne, men når jeg ser på bildene av deg, begynner å skrive imens jeg hører på denne sangen kommer tårene til tross for at jeg vil holde de inne.

Det du skrev Kristopher, på blogen din tre dager før du ble borte kunne ikke passet bedre til meg nå. For det er som du sa, "Det er lett å bli sugd inn i en vond sirkel. Hvor man bare tvinger seg selv ned i en gjørme som man lager selv. En gjørme som bare du ser, som bare du føler, som tar deg midt i hjertet og sprer seg ut fra pumpa og spyr bare sort ut i kroppen din."

Men du hadde en sort gjørme som spredde seg i kroppen din. Jeg har lys. Det skinner hele tiden, og når jeg tenker på deg flammer det opp. Jeg lyser opp og jeg håper du kan se det. For det lyser for deg, slik at du kan finne meg når jeg en gang kommer opp. Når vi møtes igjen.

Jeg savner deg, det gjør vi alle.