"What's the moment that makes you smile?"

Tenk ikke hele tiden på oppgavene du har, jobben din og alt annet som kan dra deg ned. Tenk på de små øyeblikkene du har, de små øyeblikkene som hele tiden dreper tankenene om det du frykter. Tenk på når du står hos optikeren og prøver briller imens du ler med en du er glad i. Tenk på når du står med sukkererter under leppene med vennen din når dere står i speilet og ser ut som om dere er snytt ut av en apefilm.

Er det lykke? Eller er det et skjulested du er, for å gjemme deg for alt annet. Hva er egentlig lykke? Er det å få en gave? Er det å få en dag fri fra skolen? Jeg tror det er, det er ihvertfall sånn for meg, at lykke ikke er det du får, men det du tilbringer. For en gave varer ikke, ikke en fridag heller, men lykke er det du innser og opplever, noe som varer evig.

Hva er lykke for meg? Lykke er

- Når du innser at faren din faktisk er litt kul

- Når du tilbringer tid med de du er glade i

- Når mormoren din gir deg en klem

- Musikk

Musikk betyr mye for meg. Jeg kan alltid knytte musikken jeg hører på til noe annet, både postivt og negativt. Jeg føler meg nemlig hjemme i musikk som jeg kan knytte til noe, samme hvor trist minnet er. Når tårene mine rant nedover kinnene mine, når jeg hørte på musikken som lå i ørene mine, imens jeg gjorde alt for å få en jeg savnet tilbake. Jeg vet det ikke vil skje, derfor ser jeg istedet på bilder og hører på lydene som minner meg om den personen, om det vi gjorde sammen, bare oss to.

Jeg kan ikke sitte her og skrive om annet enn deg. Denne siden minner for mye om deg til at jeg at kan la være. Det var jo du som fikk meg til å begynne å skrive. Hvert eneste innlegg jeg har her handler om deg. Dette er stedet du er. Jeg finner deg ikke på graven din, ikke på rommet ditt som nå er annerledes enn det det var. Jeg finner deg ikke noen andre steder enn på "The fields of Gold", sangen som alltid har fått meg til å gråte. Sangen du lever videre i. Sangen du danset til siste gang. Jeg vet ikke om det er en tilfeldighet at vi begge følte noe spesielt i denne, men når jeg ser på bildene av deg, begynner å skrive imens jeg hører på denne sangen kommer tårene til tross for at jeg vil holde de inne.

Det du skrev Kristopher, på blogen din tre dager før du ble borte kunne ikke passet bedre til meg nå. For det er som du sa, "Det er lett å bli sugd inn i en vond sirkel. Hvor man bare tvinger seg selv ned i en gjørme som man lager selv. En gjørme som bare du ser, som bare du føler, som tar deg midt i hjertet og sprer seg ut fra pumpa og spyr bare sort ut i kroppen din."

Men du hadde en sort gjørme som spredde seg i kroppen din. Jeg har lys. Det skinner hele tiden, og når jeg tenker på deg flammer det opp. Jeg lyser opp og jeg håper du kan se det. For det lyser for deg, slik at du kan finne meg når jeg en gang kommer opp. Når vi møtes igjen.

Jeg savner deg, det gjør vi alle.

Det kommer når ikke gjør noe. Når du leter etter noe å tenke på. Da kommer tankene du ikke vil ha i hodet, men heller ikke vil miste. Alle tanker er knyttet til en annen. Tenker du på en god hendelse vil det alltid bli etterfulgt av en som er dårlig. Noen ganger kan den dårlige tanken få deg til å tenke "Jeg burde ikke ha gjort det". Andre ganger kan tanken knuse deg. Du klarer ikke å få den ut av hodet. Hjernen din roper etter hjelp, men den vil ikke vekk. Du husker at den personen du var så glad i kom inn døren hos tanten og onkelen din, etter å ha ventet på den i uendelig tid. Men så husker du moren din, sitte nedsunket i hjørnet på baderommet og gråte. Den dreper deg. Du tenker at du kunne ha gjort alt for å se den personen komme inn døren én siste gang. Men du vet det aldri vil skje. Om du ønsker enn så mye, så vil den være borte for alltid.

Så du klamrer deg til de gode minnene du har som er knyttet til den personen. Bading i Tyrka, sitte og spille sammen, bare ligge å snakke om de mest allminnelige ting før du skal sove. Du pøver å gråte når du tenker på det, men tårene vil ikke ut, så du føler deg kynisk og kald. Men så hører du en sang, et bilde, eller en gjenstand som treffer deg hardt i hjertet, og det er da tårene kommer. Regndråpene som hodet ditt har holdt inne for å lure seg selv fosser ut som om en demning bryter sammen, og da ligger du der. Helt alene i mørket imens du ligger i sengen din. Du går bort til dataen din for å putte tankene dine et annet sted, et sted hvor andre kan se hva du ser, hva du føler.

Så legger du merke til dråpene på pulten din. Du gråter fortsatt, og du tenker over det hele.

Jeg ville heller hatt tusen vonde tanker og én god, enn ingen tanker i det hele tatt.

Soundtrack: Eva Cassidy - Fields of Gold

"What was that moment, for wich we lived?"

Det er vanskelig å miste noen. Det gjør vondt. Jeg mistet min fetter for noen uker siden. Han sto meg faktisk nærmere en jeg kunne innse før han døde. Fra det minuttet jeg fikk høre det, stakk noen et spyd inn i hjertet mitt. Det ligger der fortsatt. Noen dager vrir det rundt inni hjertet mitt, andre dager ikke. Det presser ut tårer. Det gjør så vondt. Jeg trodde jeg skulle dø sakte av såret, men jeg lever. Men såret heles heller ikke. Det stoppet å blø, men det vil aldri gro. Og hver gang jeg tenker på det, så går spydet lenger inn i kroppen min. Det er nytteløst å dra det ut. Det går ikke ann, samme hvor hardt du enn prøver. Og ingen kan dra det ut for deg.

Men du kan snakke med andre om det. Venner og familie. Slik at de kan knekke spydet, og la en tynn liten spydspiss ligge igjen. Spissen vil ligge der til hjertet en gang gir opp. Den vil bli mindre og mindre med tiden, men den vil aldri bli borte. Når du blir minnet på hvem du har mistet, så presser spydspissen hardere og hardere mot den tynne veggen hjertet ditt har laget inni seg.
Men så går det over igjen. Du kan prøve å tenke på det gode som du og den døde har gjort sammen. Da blir spydspissen til en blomst. Som varmer hjertet ditt til smerten blir borte igjen. Som får deg til å gråte. Ikke over hva du har mistet, men at det du og den du sørger over aldri kommer til å skje igjen.

Så Kristopher, en gang for to år siden sa du at jeg var yndlingsfetteren din. De ordene varmet meg som en mild og god ild inni meg. Og nå brenner den flammen like sterkt. Jeg kunne bare ønske at jeg sa det samme til deg. For du var yndlingsfetteren min. Mer en noen andre. Du var den jeg så opp til. Jeg gråter nå Toffy. Over deg. Jeg håper du har det bra.

"Crept up on me, ignored all my pleas, begging to leave, noe justice to name me
Fell out of the sky, ceace it to be, without a reply, gravity fails me
Opened the door, knew what was me, I finally realized, Parachute Over Me"

- Coldplay, Parachutes

"Come on in, I'll gotta tell what state I'm in"

Nå skal jeg i begravelse til min kjære fetter. Jeg er ikke så trist som jeg trodde jeg ville være, det har nok gått mer utover meg som person tror jeg. Det er som om du har en usynlig sekk på deg, fylt med ulykkelighet og en trist hverdag. Du kan ikke ta sekken av deg, ettersom du ikke kan se den, men du kan føle den. Den gnager i deg og gir deg sår på livet som aldri vil heles ordentlig. Det gjør vondt. Den vil ikke av, samme hvor mye du prøver å riste den av. Det gjør det bare verre. Da blir den tyngre, vondere, og går lenger å lenger inn i deg, helt til den personen du en gang kjente som deg er borte for alltid. Da er det for sent. Du må klare å ta den av før du er helt borte. Du må få hjelp av noen, noen som ser at sekken tynger deg og gjør deg vondt. Sammen vil du da kunne ta den av, og bli frisk igjen. Du vil kunne se en klarere og gladere hverdag. Den du kjente før du tok på deg sekken.



"They died hard, those savage men - like wounded wolves at bay.
They were
filthy, and they were lousy, and they stunk. And I loved them."
- General Douglas MacArthur