Nå skal jeg i begravelse til min kjære fetter. Jeg er ikke så trist som jeg trodde jeg ville være, det har nok gått mer utover meg som person tror jeg. Det er som om du har en usynlig sekk på deg, fylt med ulykkelighet og en trist hverdag. Du kan ikke ta sekken av deg, ettersom du ikke kan se den, men du kan føle den. Den gnager i deg og gir deg sår på livet som aldri vil heles ordentlig. Det gjør vondt. Den vil ikke av, samme hvor mye du prøver å riste den av. Det gjør det bare verre. Da blir den tyngre, vondere, og går lenger å lenger inn i deg, helt til den personen du en gang kjente som deg er borte for alltid. Da er det for sent. Du må klare å ta den av før du er helt borte. Du må få hjelp av noen, noen som ser at sekken tynger deg og gjør deg vondt. Sammen vil du da kunne ta den av, og bli frisk igjen. Du vil kunne se en klarere og gladere hverdag. Den du kjente før du tok på deg sekken.
"They died hard, those savage men - like wounded wolves at bay.
They were
filthy, and they were lousy, and they stunk. And I loved them."
- General Douglas MacArthur
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar