"What was that moment, for wich we lived?"

Det er vanskelig å miste noen. Det gjør vondt. Jeg mistet min fetter for noen uker siden. Han sto meg faktisk nærmere en jeg kunne innse før han døde. Fra det minuttet jeg fikk høre det, stakk noen et spyd inn i hjertet mitt. Det ligger der fortsatt. Noen dager vrir det rundt inni hjertet mitt, andre dager ikke. Det presser ut tårer. Det gjør så vondt. Jeg trodde jeg skulle dø sakte av såret, men jeg lever. Men såret heles heller ikke. Det stoppet å blø, men det vil aldri gro. Og hver gang jeg tenker på det, så går spydet lenger inn i kroppen min. Det er nytteløst å dra det ut. Det går ikke ann, samme hvor hardt du enn prøver. Og ingen kan dra det ut for deg.

Men du kan snakke med andre om det. Venner og familie. Slik at de kan knekke spydet, og la en tynn liten spydspiss ligge igjen. Spissen vil ligge der til hjertet en gang gir opp. Den vil bli mindre og mindre med tiden, men den vil aldri bli borte. Når du blir minnet på hvem du har mistet, så presser spydspissen hardere og hardere mot den tynne veggen hjertet ditt har laget inni seg.
Men så går det over igjen. Du kan prøve å tenke på det gode som du og den døde har gjort sammen. Da blir spydspissen til en blomst. Som varmer hjertet ditt til smerten blir borte igjen. Som får deg til å gråte. Ikke over hva du har mistet, men at det du og den du sørger over aldri kommer til å skje igjen.

Så Kristopher, en gang for to år siden sa du at jeg var yndlingsfetteren din. De ordene varmet meg som en mild og god ild inni meg. Og nå brenner den flammen like sterkt. Jeg kunne bare ønske at jeg sa det samme til deg. For du var yndlingsfetteren min. Mer en noen andre. Du var den jeg så opp til. Jeg gråter nå Toffy. Over deg. Jeg håper du har det bra.

"Crept up on me, ignored all my pleas, begging to leave, noe justice to name me
Fell out of the sky, ceace it to be, without a reply, gravity fails me
Opened the door, knew what was me, I finally realized, Parachute Over Me"

- Coldplay, Parachutes

"Come on in, I'll gotta tell what state I'm in"

Nå skal jeg i begravelse til min kjære fetter. Jeg er ikke så trist som jeg trodde jeg ville være, det har nok gått mer utover meg som person tror jeg. Det er som om du har en usynlig sekk på deg, fylt med ulykkelighet og en trist hverdag. Du kan ikke ta sekken av deg, ettersom du ikke kan se den, men du kan føle den. Den gnager i deg og gir deg sår på livet som aldri vil heles ordentlig. Det gjør vondt. Den vil ikke av, samme hvor mye du prøver å riste den av. Det gjør det bare verre. Da blir den tyngre, vondere, og går lenger å lenger inn i deg, helt til den personen du en gang kjente som deg er borte for alltid. Da er det for sent. Du må klare å ta den av før du er helt borte. Du må få hjelp av noen, noen som ser at sekken tynger deg og gjør deg vondt. Sammen vil du da kunne ta den av, og bli frisk igjen. Du vil kunne se en klarere og gladere hverdag. Den du kjente før du tok på deg sekken.



"They died hard, those savage men - like wounded wolves at bay.
They were
filthy, and they were lousy, and they stunk. And I loved them."
- General Douglas MacArthur